Mandag 19. november sovnet Kolbjørn Botten stille inn. Her er noen ord om denne helt spesielle mannen.

Det er noen få du med en gang kjenner energien fra, som motiverer deg og setter nye og kreative tanker i sving. Som har en egen aura av både godhet og oppfinnsomhet, som er en du kjenner igjen på kvaliteten og den konstante trua på at fjell kan la seg flytte. Og som får deg i godt humør.

Kolbjørn Botten var en slik mann. En bauta og en hedersmann, en rocker med gitaren og orgelet og en hengiven familiemann. Det var så mye med Kolbjørn. Latteren og den sjarmerende Valsøyfjord-dialekta, hans altoppslukende interesse for å gjøre hjemplassen til et enda bedre sted å bo. Det fantes ingen begrensninger, slik jeg lærte ham å kjenne. Bare muligheter.

Og av alt det han så av muligheter, ble veldig mye realisert. Se på Geitbåtmuseet og Elstad-samlingene, se på Otnesbrygga og Fosskonserten. Halsa historielag var utgangspunktet for mye. Der var Kolbjørn en drivkraft. Det er sagt og skrevet så mye og fint om Kolbjørn de siste dagene. Alt har vært så fortjent.

Aller først ble jeg kjent med Kolbjørn gjennom musikken. Vi spilte jo i band, og i 70-åras blomstrende bandmiljø i Halsa og Valsøyfjord, var Kolbjørn en sentral mann. Så kom Skuggsjå og alle visene. Der var Kolbjørn på sitt beste. Ikke bare på grunn av visene og gitaren, men også for hans evner til å fange publikummet. Det var lune og artige historier, Kolbjørn slentret av gårde og fikk folket til å smile og trives. Og kanskje også tenke seg om.

Han var en entertainer av rang. Rett og slett. Toneskatten er samlet på tre plater. Jeg er heldig som har dem alle tre.

Som redaktør i Driva i perioden 2000 til 2008, hadde Kolbjørn og jeg mange gode samtaler og samarbeid. Fosskonserten snakket vi mye om, der Driva hadde sin egen scene nede på fotballbanen. Jeg husker godt en fredag. Kolbjørn ringte mens jeg var på arbeid. Han hadde masse ideer han ville lufte. Samtalen varte hele hjemturen fra arbeid, gjennom hele middagen og videre helt opp til Gråura – på tur til Oppdal for å tilbringe helga der. Men det ble aldri kjedelig.

Jeg hilste ham med noen ord på en bursdag Bodil og jeg var så heldige å være inviterte til. Der trakk jeg fram hans evner til å inspirere og motivere, og sammenlignet ham der med en annen stor kulturmann på Nordmøre, Peder Rensvik. Jeg sa vel noe sånt som at «når du har snakket med Kolbjørn eller Peder, har du gjenvunnet trua på at det aller meste er mulig.»

Fosskonserten var – for mange, i overkant stort for Valsøyfjorden. Men Kolbjørn hørte ikke på det øret. Ikke den gang i 2003, heller. Han gikk på med friskt mot og klokkertro. Gåte var først ute. De har senere sagt at dette er den tøffeste scenen de har spilt på, inkludert Roskilde i Danmark. Senere fulgte Odd Nordstoga, TNT, Vamp, Dance with a Stranger, DDE og ikke minst Åge Aleksandersen. Første gangen han besøkte fossen med Sambandet, var det rundt 3000 personer som klamret seg fast oppover i bratta foran scenen – på andre siden av elva. Og fortsatt lever Fosskonserten i beste velgående takket være resten av familien med Lars Botten i spissen. Og en rekke gode samarbeidspartnere i lokalmiljøet.

Kolbjørn var alltid på leting. Slik dukket Fosskonserten opp.

I min tid som redaktør i Driva, ble det utnevnt noen riktig få Driva-ambassadører. Det fulgte ingen stor pengegave med, men et fint diplom og gratis avis livet ut. Kolbjørn ble den andre i rekken som fikk ambassadør-tittelen, etter Alf Ramsøy, som var først ute.

Dette husker jeg veldig godt, fordi dette var avisens måte å hedre noen som hadde utmerket seg med spesielt godt og kreativt arbeid i lokalsamfunnet sitt. Jeg mener at prisen ble delt ut på en festlig tilstelning på Valsøya. Kanskje jeg husker feil? Men samme kan det være. Prisen fikk du i alle fall, Kolbjørn. Det er det viktigste.

Jeg setter stor pris på alle de gode møtene og samtalene vi hadde. Noen setter spor du for alltid vil kjenne igjen. Dine spor, Kolbjørn.

Fred med ditt minne og alle gode tanker til den fine familien din.

Ole Magne Ansnes