– Det er utvilsomt veldig spennende. Det er så tydelig, og så mye av det! Jeg har aldri sett noe lignende – så store mengder – i noe annet datasett.

Arne Anderson Stamnes er forsker innen arkeologisk geofysikk, ansatt ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet, og prosjektleder for arbeidet i Sunndal. Nå sitter han på hotellet på Sunndalsøra sammen med feltleder Caroline Fredriksen, stipendiat som nå skriver doktorgrad om bruken av metalldetektor og hvordan funn som er gjort kan bidra til økt forståelse. Begge studerer dataskjermen foran seg. Peker ivrig og diskuterer seg imellom. Markerer med rødt det de finner interessant. Det som kan være noe.

– Se her, en firkant..., oppdager Stamnes, og endrer litt på utsnittet. Går djupere ned i jorda med et tastetrykk. Det er bare en halv times tid siden de først fikk bildene opp på skjermen. Resultatet av innsatsen kvelden før. I timevis kjørte de med bil og henger påmontert utstyret for å dekke over hele det 17.000 kvadratmeter store området på jordet. Først rett før midnatt var de ferdige.

Har gjort mange funn

– I fjor ble det gravd flere prøvesjakter på dette området, forteller Stamnes. Flere kulturlag ble funnet. Spor etter folk. Tidligere er det gjort mange spennende funn på området. På andre sida av bordet sitter Christian Husby, ihuga metalldetektorist, og Jarle Stavik, avdelingsleder ved Sunndal bygdemuseum. Husby har søkt sammen med andre med samme interesse på området og funnet mye. En del av en gullring; et sjeldent funn. Rester av spenner, fra romertid, folkevandringstid og merovingertid. Det har bodd folk på Løykja i uminnelige tider. Gravfeltet, et av de største i landet med over to hundre gravminner av forskjellig slag helt fra romertida og fram til slutten av 900-tallet, ligger like i nærheten. Dette har vært et knutepunkt, i likhet med Oppdal, som har Norges aller største gravfelt.

– Grunnen til at vi er her, er alle de funnene som er gjort. Vi ser at vi er innenfor et kulturminneområde vi ikke aner helt utstrekningen av, sier Stamnes. Han forklarer at det er et samarbeidsprosjekt mellom flere aktører; lokalmuseet, NTNU, private som er aktive med metalldetektorer, og fylkeskommunen. Riksantikvaren har bidratt med rundt 250.000 kroner i såkalte nødgravingsmidler.

– Vi skal blant annet påvise omfanget av strukturer som er her, og påvise og sikre gjenstandsfunn i pløyelaget, forklarer Stamnes.

Det er særlig dagens moderne jordbruk som fører til at kulturminner blir skadet eller ødelagt.

– I tillegg til å gjøre undersøkelser med georadar setter vi opp rutenett i dag og skal i helga gå over området systematisk med metallsøker, legger han til. Hva helga vil bringe, vet ingen. Husby er spent. Han samler et helt lag av detektorister fra fjern og nær. De kommer blant annet fra Råde. Fra Hokksund. Fra Moss. Stamnes og Fredriksen har mange lovord om den kompetansen og erfaringen detektoristene innehar. De er viktige medspillere. Etter funnene som er gjort i dette området, er jordet i utgangspunktet automatisk fredet. Imidlertid får detektoristene være med, nå i helga, mens arbeidet pågår, og kan søke av hjertens lyst.

Gravhauger og hus

Stamnes peker mot skjermen.

– Se her, masse små, svarte prikker. Alt det er bosettingsspor av noe slag. Det kan være kokegroper eller stolpehull, sier han.

– Vi ser veldig høy tetthet av dem rundt omkring her. Det er minst hundre av dem. Tettheten av dem er sammenlignbar med det som er funnet på Ørlandet. Og her, ser du hvordan disse ligger på linje? Når vi ser slikt bruker vi forskere å våkne. Det betyr at vi kanskje er på sporet av noe. Vi leter etter mønstre. Jeg tror vi allerede har funnet et hus, det ligner i alle fall på et treskipet langhus, 18 meter langt, fem meter bredt, sier han og peker.

– Og her, det er spor etter sju gravhauger. Og nå har vi bare såvidt begynt. Dette ser meget lovende ut, smiler Stamnes.

– Vi har veldig, veldig mange punkt. Et fantastisk datasett som vil gi mye informasjon å jobbe videre med.

Å tolke bildene fra hele jordet vil trolig ta et par uker, avhengig av antall funn.

Slangehodering i gull

Avdelingslederen ved Sunndal bygdemuseum er ikke overrasket over funnene.

– Det har vært sagt at det har vært graver i dette området, sier Stavik.

– Men vi visste ikke hvor mange, eller hvor de lå, legger han til, og studerer skjermen.

Husby lener seg fram og peker på skjermen. Forteller om funnene som tidligere er gjort, og hvor de er gjort. Ikke der en skulle tro; i nærheten av gravene. Der er det ikke funnet noe som helst, opplyser han. Forklaringen kan være at plogen kan ha ført med seg gjenstandene et godt stykke. I morgen skal han ut med detektoren. Kan hende finner han mer av gullringen Alf Harald Dragseth allerede har løftet opp av jorda og sørget for at blir bevart for ettertida. En slangehodering fra romertida, trolig en gjenstand gitt i gave til noen for å knytte en viktig allianse. Slike gullringer var gjerne det.

In situ

De funnene som gjøres med georadaren; de arkeologiske strukturene som kokegroper, stolpehull, graver og lignende, skal få hvile i mørket under jorda. Det er ikke snakk om utgravninger, i utgangspunktet.

– Normalt har ting det best på det stedet det ligger. "In situ", sier Stamnes; at gjenstanden ikke flyttes fra sitt opprinnelige sted.

Det gjelder ikke slikt som ligger i pløyelaget. Det skal fram i lyset.

Les mer i Driva onsdag om undersøkelsene i Sunndal - og hva som kommer fram i løpet av helga!