Her kan du lese alle artiklene i serien «Tusen års levd liv»

Alt har et opphav. Så også serien om gammelt folk som forteller sine liv. Den første tanken om å lage en slik føljetong dukket opp en sommerdag i en omsorgsbolig på Skei i Surnadal. Det skriver journalisten bak serien, Nanna Ranes.

Hverdagsmennesker: - Jeg har hatt et ønske om å løfte og hedre hverdagsmennesker, sier Nanna Ranes.   Foto: Privat

Nyheter

Driva dro på besøk for å lage en sommerreportasje derfra. Snakke med noen eldre om dager i sola. Høre om de trivdes med varmen og om de kanskje nøyt en is i finværet. At det var Mikkel Berset vi havnet i snakk med var en ren tilfeldighet. Han inviterte oss inn i den vesle boligen sin. Vi satte oss ned, fikk en kaffekopp og ble budt godteri fra ei skål som sto på salongbordet. Så begynte vi det som skulle bli en lang og sterk samtale. Etterhvert ble notatblokk og penn lagt til side, det ble viktigere å lytte til hans historie enn å få alt ned på papir. Og slik tilliten hans økte, slik ble min respekt stadig djupere for hvem denne mannen var og hvilket liv han hadde levd. Til og begynne med ga han oss et bilde, en slags abstrakt strektegning av hele sitt lange liv. Så la han til farger og dybde, konturer av dette livet ble til klare dager og opplevelser.


Den fineste tida har han lagt bak seg

Han heter Mikkel Berset og er født den 29. mars i 1939. I dag bor han i omsorgsbolig i Surnadal.


Stykket i Driva om Mikkel fikk mye oppmerksomhet. Ikke minst turen vi hadde i lag med ham til riket hans i Folldalen gjorde sterkt inntrykk på mange lesere. Og det var slik Tusen års levd liv så dagens lys.


Nære slektninger overrasket Mikkel Berset:

Så kom han seg til fjells lell...

Leste du om Mikkel Berset i Driva tidligere i sommer? Og var du en av mange som ble berørt av hans lengsel mot fjellheimen og dagene som besto av savnet av den gode tida?



Vi kaller oss hverdagsmennesker. Kun de færreste har utført store bragder eller blitt kjendis eller innehar sentrale politiske verv. Eller har en bedrift med såpass til overskudd at det blir avissak av det. De fleste av oss lever bare dagene som etterhvert blir et liv uten de store rundkastene. Men alle lever et fullgodt liv. Og det var møter med hverdagsmennesker jeg ville skrive om.


Alle de ti jeg tok kontakt med reagerte likt på min forespørsel: De forsto ikke hva de kunne ha å fortelle som andre ville lese. De hadde jo bare hatt et vanlig liv som de sa. Men når vi møttes heime hos dem, snakket lenge og godt, de ble tillitsfulle og forsto at vi virkelig lyttet, og de fikk teksten til gjennomlesing før den skulle i trykken, ja da åpnet de døra på gløtt for at også deres liv kunne bety noe. For dem selv og for andre.


Å våge å stole på at et annet menneske er oppriktig interessert i hva man har å fortelle er ikke en selvfølge. Tillit mellom mennesker kommer ikke av seg selv. Den som beretter må oppleve å bli tatt på alvor, respekten må ligge synlig «på bordet» mellom dem. Slik ble ti menneskers strektegninger etterhvert fargerike bilder.


Å verne om sin stolthet, men samtidig blottlegge sine gleder, lengsler, sorger. Alle ti våget akkurat dèt. Jeg felte mang en tåre i lag med dem jeg intervjuet. De fortalte om tapet av sin livsledsager, om hvordan de fylte dagene sine, om at de beste dagene allerede var tilbakelagt. Om et liv i arbeid. Om telefonsentraldama som skulle tape plassen for mobilen. Om håndskrevne brev som ble byttet ut med e-posten. Papirpenger som ble vanskeligere å bruke enn bankkort. Arbeidshesten som ble stående på båsen da traktoren kom. Hjemmesydde klær som ble håpløst umoderne den dagen konfeksjonsbutikken åpnet dørene. Alle skildret ei tid som for de fleste ikke er annet enn «tida før» vi ble født. Som dermed ikke blir annet enn ei fjern fortid. Men for dem som har levd seg gjennom alle endringene er ikke noe av dette fjernt. Krigsårene er ikke fjerne for dem. Det er år som er en del av deres livslinje. Tida før farge-tv og telefon og innlagt strøm er ikke ei rar tid for dem som levde den tida. Den er bare rar for alle som ikke har opplevd den.


Da jeg bestemte meg for å lage denne serien visste jeg ingen ting om gleden den skulle komme til å gi lesere og meg selv. Etter beste evne har jeg forsøkt å formidle historiene. Og jeg har hatt et ønske om å løfte og hedre hverdagsmennesker. Noen av dem har tatt kontakt for å fortelle at de for første gang føler de betyr noe, de har fått besøk og blitt oppringt av folk de kjenner. En av dem forteller om bedre hørsel. Å sitte alene store deler av tida krever ikke skjerpede sanser, men nå har han bruk for hørselen; han har blitt mer sosial etter etter at hans liv ble portrettert i avisa. I tillegg har han begynt å trene. Han sier han for første gang føler han blir sett. Og det er vel det alle har behov for; å bli sett. De blir sett.


Livet er kort. Alle dagene som flyr forbi er livet vårt. Det viktigste vi har er hverandre. Til slutt vil jeg takke alle som ville bli med i serien, og legger ved et dikt skrevet av Hans Børli:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen

Og alt vi ser på har dobbelt liv

fordi vi sanser det sammen


Se – skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solfalls-riker

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind

– det er som om noe haster


Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen

Her kan du lese alle artiklene i serien:

PS: Du må være abonnent for å lese.

Gudrun Moen.  Foto: Nanna Ranes


Livet har stelt godt med Gudrun

Hun har et ansikt som bærer preg av et fredfyllt liv. 84 år har satt beskjedne merker i blikk og fakter. Gudrun ble født i 1935 og vokste opp på garden Trønsdal i Rindal. I dag bor hun i omsorgsbolig i Rindal sentrum.


Tor Mogstad.  Foto: Nanna Ranes

Når to blir til en:

Tor må lære seg å leve som enkemann

En av de siste dagene i august døde kona hans. 62 års samliv var kommet til veis ende. Nå skal Tor Mogstad fortsette livet uten sin kjæreste følgesvenn.


Osvald Svensli  Foto: Nanna Ranes

Osvald (snart 95) minnes krigsåra:

- Det var jo forbudt å danse, men det var det ingen som brydde seg om

Han bikker ryggen tilbake i godstolen, slår nevene på knærne og skoggler. Det viser seg at det skal han komme til å gjøre mange ganger i løpet av intervjuet, han Osvald Svensli. Født i 1924 og om noen måneder fyller han 95 år.


Richard Grefstad.  Foto: Nanna Ranes

Snart nitti, men klar som en høstdag

Rich, eller Richard som han egentlig heter, med etternavn Grefstad, tar i mot oss i heimen sin på Sunndalsøra en formiddag. Det er første gang vi møtes. Nesten tre timer senere er fem sider av notatblokka fyllt med stikkord fra hans liv. Hvis innholdet av et liv kunne pakkes ned i en ryggsekk ville Rich sin vært stappfull.


Edvard Walsø.  Foto: Nanna Ranes

Om «karradona», polio, og en sparkstøtting...

– Da jeg fikk polio som liten unge gjorde far min alt som stod i hans makt for å få meg på føtn

Året er 1940. En liten guttunge ligger i senga si på kjøkkenloftet og søv. I en tidlig morgentime blir han vekket av far sin som bær han ned i kjøkkenet. Far hans hadde vært i Kristiansund dagen før, og nå har han vekket gutten sin for å vise ham noe han tok med heim fra byen.


Elen Todal Øien.  Foto: Nanna

Elen og mannen drev hver sin gard helt til de ble pensjonister

Hun fylte nitti i sommer, ukas gjest. Våken i blikket og lett på foten ønsker hun oss velkommen inn. Det er Elen Todal Øien, født 16.juni i 1929 sin historie vi skal fortelle denne gangen.


Inger Watten.  Foto: Nanna Ranes

Inger Watten:

Med omsorg for dem som lever på livets skyggeside

Ukas gjest er en av de yngste vi besøker i denne serien. Hun heter Inger Marlene Watten og fylte 81 den 25. mars i år.


Ola Roaldset.  Foto: Nanna Ranes

Han må en tur uti fjøset hver dag

Det er Ola Roaldset som er ukas gjest i Tusen års levd liv, og han bidrar med 85 av dem.


Hans Gundersen.  Foto: Nanna Ranes

Hans har mange minner fra et langt liv:

– På nyåret i 1985 møtte jeg Dordi. Det var dansefest i Todalen ungdomshus, siden den gang har det vært oss to

Ukas gjest er den siste i denne serien. Han kom til verden den 30. desember i 1936 på Frei i Kristiansund kommune. I dag er han todaling, det har han vært siden 1984. Mannen som blir den siste vi portretterer heter Hans Gundersen.


Jenny Kvendset .  Foto: Nanna Ranes

Jenny kom fra Tustna til Todalen som tjenestetaus

"Første helga kom det ei busslast med unge karer, med mål om å finne seg kjæreste"

Om noen få dager feirer hun sin nittiåttende fødselsdag. Hun har vært med i livet siden 15. oktober 1921. Det står respekt av slik en alder. Hun heter Jenny Kvendset og var nylig gjest i serien "Tusen års levd liv."