Møt Gøran Bolme:

En melankolsk kamelon

Han er velkjent for de fleste. Han er humoristen, skuespilleren, låtskriveren, revymannen. Han er den fyren vi forventer skal si noe artig.

Gøran Bolme: Han er velkjent for de fleste. Han er humoristen, skuespilleren, låtskriveren, revymannen  Foto: Nanna Ranes

Nyheter

Han skal komme med gullkorn. Han skal parodiere og noen ganger karikere. Men bak alt gjøgleriet finnes en annen enn gjøgleren. En mer alvorspreget en. Litt gammelmann i ung kropp. Med hang til det melankolske.

Da vi spurte ham om han kanskje er av det melankolske slaget, nikket han etter litt tenketid bekreftende. For han er lettrørt, kan kjenne på svak tristhet og vemod.

Med andre ord en melankoliker. For å være helt på den sikre siden slår vi opp i leksikon, forsikrer oss om at definisjonen på melankolsk stemmer overens med slik vi bruker begrepet i dag, i alminnelig tale. Men der fikk vi oss en overraskelse. Om melankoli står det: «En dyp form for depresjon kjennetegnet ved tap av interesse for eller glede ved de fleste aktiviteter, og manglende evne til å kunne reagere med positive følelser selv når det skjer noe hyggelig.... langsom tale og bevegelse...». Vi tar oss den friheten å lukke boka, enklere å holde fram med dagens gjengse forståelse synes vi.

– Jeg er gammel mann i ung kropp. Den nære fortida, tida bestefar min vokste opp i er rette tida for meg. Bestefar har mang en gang fortalt om karravorskap og trass, om ekte pågangsmot og om folk som ikke var redde for å legge seg mot vinden. Vi gir oss så fort i dag, og blir det motvind kryper vi bare sammen.

Gøran vokste opp med søster, mor og far. I Dalseggveien, på nordsida av elva lengst vest i Surnadal. Kona Oddrunn er øverbøgg slik som ham, sammen har de to unger; Mikkel på tre og Oda på sju måneder. I følge Gøran er de to ungene så reinrasa øverbøgg som det går an å bli.

I nærmeste huset til Gørans barndomsheim bodde bestemor og bestefar. Dit dro han og søstera hver morgen før skoletid. Løste kryssord og slo av en prat. Han Gøran likte å være i lag med bestefar sin. De var på nett de to. Mange av bestefarens historier fra gammeltida har Gøran skrevet ned. Og mye av kunnskapen Gøran fikk av ham bringer han videre til sine egne to unger.

– Mikkel har allererde kommet i gang med å lære seg navna på garder og vegstumper her. Sånt er viktig for å vite hvor man kommer fra. Han Jo Fugelsøy, kamerat og nabo, har mye mer detaljkunnskap enn meg, jeg er sikker på at det ikke er ei eneste høyløe oppi her han ikke vet navnet på.

Så forteller han mer om bestefar sin. De var begge grensesoldater ved russergrensa under førstegangstjenesten, og for noen år siden tok de turen nordover sammen for å minnes felles militærtjeneste, avtjent med mange tiårs mellomrom. Og Gøran forteller om Sandfjellnissen som hvert år strikket ullester til alle ungene i barnehagen på Mo. Det var bestefar som strikket alle lestpara, men han ville ikke ha noe styr rundt det, dermed kom han på at det satt en strikkeglad nisse på Sandfjellet. Å ikke lage styr er noe Gøran har arvet. Oppmerksomhet liker han ikke. Han vil helst stå bakerst, han har det aller best når alle rundt ham har det bra. Han er lei av at journalister nevner hans navn etter forestillinger. Han vil at det heller skal skrives om alle de andre på og bak scenen. - Ta julerevyen i Sagatun som eksempel, der er vi mange som står på, noen har vært med i alle år, noen er med for første gang. Da er det ikke kjekt at det er jeg som blir nevnt i avisa. Skriv heller om de nye, blir ikke show uten nykommere.

Gøran er en beskjeden mann forstår vi etterhvert. Ikke sjenert, men beskjeden. Og så er han konfliktsky. Han er litt vel flink til å justere seg etter de han har rundt seg. Han vil ikke ha ufred, da er det bedre at han tier stille og venter til det går over. Det er der kamelonen kommer inn i bildet, sammenligninga av seg selv med en kamelon dukker opp i hodet hans mens vi sitter og snakker. – Jeg er litt kamelon tror jeg, skifter farge etter omgivelsene for å gli inn i mengden. Jeg vil ikke være uenig med noen, vil ikke vise at jeg er sint på noen, eller skuffa eller et eller anna sånt. Jeg liker meg best når de andre tror jeg er enige med dem. Gøran ler litt av den siste der.

I arbeidssammenheng derimot, der tåler han gjerne høy temperatur. Ikke minst når konsulentkarer med stiv snipp og slips knyttet i dobbel windsor kommer for å stramme ham opp. Jo sintere de er, jo kvikkere blir han. Kamelonen er aldri med på arbeid.

Hvordan vil Oddrunn beskrive deg, spør vi: – Hm, nei si det du. Meget usystematisk (her legger han til at han er et av hennes tre barn og at hun er navet i familien), at jeg har overskudd, at jeg er hundre prosent tilstede når jeg er tilstede. Jeg tar aldri telefonen etter klokka seks, blir så lei av at noen tror det er en mennsekerett å få svar, uansett tid på døgnet.

Han kommer på noe, ser vi. Sier at det han skal si nå sikkert høres kvalmt ut. Men at det ikke er sånn ment, det handler bare om at han vil at alle skal lykkes, at han synes det er helt forferdelig hvis noen ikke gjør det. Og idet han forklarer vrir hele ham seg i sofaen. Armer og bein veiver, ryggen krummer seg, hele Gøran blir urolig. – Jeg synes det rett og slett er grusomt å være publikum. Å sitte i salen. Tenk om de spiller feil eller glemmer teksten eller et eller annet sånt. Jeg får vondt i kroppen bare ved tanken. Hadde jeg stått på scenen selv kunne jeg ha hjulpet til hvis noe skulle skje, men når du er publikum kan du jo ikke akkurat reise deg fra stolen å gå opp. Jeg mener ikke at ting hadde gått bedre hvis jeg hadde vært del av forestillinga, det er mer følelsen av hjelpesløshet hvis ting skjærer seg og jeg må sitte å se på.

Den tjuefemte september og noen dager framover er det ingen vits i å ringe Gøran, hverken før eller etter seks. Da er både telefon og armbåndsur gjemt vekk. Da er Gøran på setra i Folldalen. Da er han på hjortejakt. Da kobler han ut og da kobler han av. Hans årlige egotur. Han har allerede begynt forberedelsene: gjort ekstra mye husarbeid, vært ekstra snill og blid. Han bygger opp et reservoar av gode gjerninger som Oddrunn kan ta av hvis hun synes det røyner på.

Vi tror vi ser tegn på forberedelsene den morgenen vi kommer på besøk. Klokka er ikke mer enn åtte, Mikkel har allerede startet arbeidsdagen i barnehagen, Oda får frokost servert pr teskje av mamma og Gøran går lett på tå rundt dem. Sofabordet har fuktige striper etter en vaskeklut og stearinlys er tent. Det er mistenkelig ryddig. Gøran kommer med nytraktet kaffe. Han har til og med sørget for ei skål med kjeks. Det er tross alt kaffelag. Noe av det fineste han visste da han var liten kar var kaffelagene til bestemor og bestefar. Da lyttet han storøyd til gammelfolkets historier. De historiene han husker har han skrevet ned. De skal deles med Mikkel og Oda. Sånn lever slekta videre. Han skriver med glede og med vemod, glede for å gi ungene deres opphavs historie, vemod fordi de aldri fikk bli kjent med besteforeldrene. For de døde med bare få dagers mellomrom, bestefaren rett før Mikkel kom til verden, bestemor rett etter nedkomsten. Hun lå på sykeheimen, helt borte fra denne verden, hun led av demens. Gøran og Oddrunn tok med den nyfødte guttungen til henne. Og da viste hun for første gang på lenge tegn til å ta inn noe fra utenverdenen. Hun ante på et vis at det var baby på vei, det var som om hun hadde ventet på dem. De viste henne Mikkel og så at hun på sitt vis forsto. Ikke lenge etter døde også hun.

Han er glad i dag for at han fikk være med på kaffelag sammen med besteforeldrene. Kan hende det var alt han fikk høre der som gjorde ham til den humorkunstneren han er kjent som. At det var med og forme melankolikeren Gøran er det i allefall ikke tvil om.