Hun er ikke ukjent med smerter, Ann-Karin Sæther. Hun er kronisk sjuk og har levd med mange plager gjennom hele livet. Hun er blant annet født med en sjelden og alvorlig blodsvulstsjukdom og har vært ut og inn av sjukehus siden hun var seks år gammel. I fjor fikk hun operert inn en nervestimulator som gir noe smertelindring, slik at hun greier å komme seg gjennom dagene. Den må hun leve med resten av livet. Hun sliter også med andre sjukdommer, som ulcerøs kolitt. Det er et omfattende sjukdomsbilde hun forteller om.

– Jeg lever i et smertehelvete. Hver eneste dag. Hverdagen er tøff, nikker hun. Til tross for dette prøver hun så langt det er mulig å leve et sosialt og aktivt liv, og er også svært samfunnsengasjert.

– Har ikke råd

Sæther har også periodontitt, en tannkjøttsjukdom som fører til at tannkjøttet løsner fra tennene. Periodontitt kan føre til tap av tenner og i særlige tilfeller til generelle helseproblemer dersom sjukdommen ikke behandles. Tidligere gikk Sæther til tannlegen regelmessig for å forsøke å holde sjukdommen i sjakk. Men nå er det lenge siden sist hun var til behandling.

– Det er fire år siden. Den gangen fikk jeg lagt ei bru – og regningen kom på cirka 2700 kroner, forteller hun. Noe av regningen ble dekket av Helfo, cirka 400 kroner. Resten måtte hun sjøl betale. Som ufør, enslig og med store utgifter til behandling av flere sjukdommer, kan slike utgifter bli uoverkommelige.

– Jeg har ikke råd til å gå til tannlegen, fastslår hun.

– Slik har situasjonen blitt for uføre her i landet.

Trakk tanna sjøl

I lengre tid har Sæther nå gått med store smerter i munnen. Ei tann begynte å løsne. Etter hvert ble det umulig å spise og tygge, og vanskelig å snakke.

– Mandag var jeg rett og slett så desperat av smerter – at mens tårene haglet tok jeg et grepa tak og rev ut hele tanna. Tidligere har jeg prøvd å få den ut med tang, men det ble for smertefullt, så jeg måtte gi opp. Nå hadde jeg jobbet såpass lenge med den at jeg til slutt greide å rive den ut.

Sæther forteller at ei venninne kom innom rett etterpå og spurte hva i all verden som hadde skjedd.

– Jeg svarte at «Jeg har bare trekt ei tann».

Det er ikke første gang, forteller Sæther.

– Jeg bruker å si at livet ikke er for amatører, smiler hun.

– Langt nede

Sæther forstår ikke hvorfor ikke tannbehandling er en del av egenandelsordningen, på lik linje med andre helsetjenester. Tennene er en del av kroppen, framholder hun. I praksis opplever hun at hun blir stilt overfor helt umulige valg. Livsnødvendige medisiner og sjukehusturer må prioriteres. Sjøl med frikort er det både egenandeler som må dekkes og medisiner som en ikke får på blå resept. Når pengene tar slutt, kan ikke tannlege prioriteres.

– Det handler om å eksistere. Det handler ikke om å leve godt.

Samtidig vet Sæther at sjukdommen utvikler seg når hun ikke får behandling. Det er lite hun sjøl kan gjøre for å holde sjukdommen i sjakk. Behandlingen består blant annet i å fjerne tannstein.

– Framtida er at jeg vet at jeg blir tannløs. Jeg vet også at jeg ikke kommer til å ha råd til å gjøre noe med det. Smertene er også ubeskrivelige. Jeg velger jo å trekke ut tennene mine sjøl fordi jeg blir så sliten av smertene at jeg blir helt desperat. Det er umulig å beskrive for andre hvor ille det er.

Enkelte vil stille spørsmål ved hvorfor hun ikke søker om økonomisk støtte, nødhjelp, «går på sosialen». Til det svarer hun at hun opplever det tungt. Nedverdigende.

– Og skal man virkelig måtte stå med lua i hånda her i landet – og be om nødhjelp, for å få nødvendig helsehjelp? Man er langt nok nede allerede!

Vil gi elendigheten et ansikt

Hun er ikke alene om å være i en slik situasjon, Sæther. Gjennom å stå fram og fortelle sin historie ønsker hun å gi elendigheten et ansikt – og på det viset kanskje også hjelpe andre.

– Det er ikke noe nytt, dette her. Men jeg tør å fortelle det ingen andre gjør. Det er mange som skjuler elendigheten i dette landet, sier hun, og kaller det skammelig at folk skal måtte ha det slik.

Sæther legger mye ansvar på uførereformen som ble vedtatt i 2011 og trådte i kraft fire år seinere.

– Da mistet vi alt, sier hun, og lister blant annet opp at bostøtten forsvant, særfradraget for uføre forsvant og skatten ble høyere for alle med lån. Nylig fikk hun også beskjed om at hjelpestønaden på rundt tusenlappen i måneden skal bort.

– Er det meningen at vi uføre skal straffes for at vi er sjuke? Jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Mange må selge hus og heim for å kunne overleve – de klarer ikke å betale utgiftene sine lenger. Nå har det kommet til det punktet for meg at nok er nok. Nå skal elendigheta fram. Det er klart at det koster for meg å være åpen om dette. Men jeg er sterk nok til å ta et oppgjør med dette offentlig. På vegne av flere. Jeg vil vise hvilken kamp det er å være ufør og sjuk her i landet. Jeg er sint!, avslutter Sæther.