Kjære alle!
Takk for at dere står her sammen i dag som et skjold mot hat og grusomhet. Jeg vet at for mange så koster det å delta på en upolitisk markering når verdens politiske konflikter sprenger barneliv i filler. Likevel står vi her, samlet på tvers av bakgrunn, religion, kultur, tilhørighet og mening og viser at uansett bruker vi ikke barn som skyteskive i krig.
Bildene vi ser i media er brutale.
Vi vet hva som skjer: Barn bombes, mennesker sulter, kvinner voldtas. Det brukes brutal vold for å spre frykt og lidelse.
Jeg tenker på den angsten man må kjenne når man forstår at man ikke kan redde barna sine eller gi dem den tryggheten de trenger. Jeg ser på mine egne barn, legger dem om kvelden, brer dyna over så høstkulden stenges ute. Leier inn i garderoben på skolen, en barnehånd hviler i min. Det blir middag, det blir nattakos, livet er rammet inn av en trygghet vi tar forgitt. Må alle barn i verden ha det like godt som meg.
Det finnes ikke ord for å miste et barn.
Jeg tenker på tomme øyne og slappe barnekropper, knuste fat uten mat.
Det finnes ikke ord for å sulte et folk.
Jeg tenker på den smerten, den sårbarheten og den styrken som ligger i å føde et barn.
Det finnes ikke ord for å føde i ruiner.
Jeg tenker på menn i fangenskap, gutter som blir brukt som skjold ved fronten.
Det finnes ikke ord for tapet av far og bror.
Krig ødelegger i generasjoner. Hvor står vi når dette er over? Går det noen gang over?
Virkeligheten nå er grusom, og det skjer på vår vakt.
Vi står her og viser verdens ledere med det vi har at denne uretten tåler vi ikke så inderlig vel. Vårt budskap er klart: Stopp bombingen av sivile. Stopp bakkekrigen. Stopp invadering av andres land og stopp utslettingen av menneskeliv.
Når stormakter ikke ser barn for bare hat, må verdenssamfunnet stå oppreist for fred. Vi trenger at noen ansvarlige voksne kommer hjem til alle verdens barn nå!
Vi står her sammen på Øratorget. Det kjennes som en mager trøst, for vi kan gå hjem igjen og tenne lyst og finne sofaen. Likevel er det en trøst. Det gir håp når mennesker møtes. Vi legger til side det som skiller oss og samles om et tydelig budskap: Stopp bombingen av sivile. Gi barna fred.
Sunndal er et flerkulturelt samfunn. For mange blant oss har krig allerede tatt livet av kjære, ført til flukt, frykt og lidelse. Vi kan stå i samme kø på Kiwi, en av oss litt sliten etter en lang dag, en annen knust av en ny melding om en bombet hjemby. Barna våre sitter side om side i klasserommet, noen bærer med seg hverdagslivets opp- og nedturer, andre bærer på mareritt og store traumer. Vi må ta vare på hverandre. Vi må bry oss. Vi må spørre hvordan det går og orke å høre. Vi må være den landsbyen vi snakker om når det gjelder å oppdra barna våre. For det tar en landsby å sørge for at folk for tilhørighet, trygghet og finner en mening med livet. Vi lever side om side russer og ukrainer, jøde og muslim, flyktninger og sunndalinger med røtter mellom fjella. Først og fremst er vi mennesker på samme klode. Vi kan se hverandre i øynene og vite at noe i deg er likt noe i meg. Det går ei linje mellom deg og meg.