De to guttene Farid og Farhad bodde sammen med sin familie; tre søstre og foreldre, i Sunndal i nesten fire og et halvt år før familien ble tvangsutsendt ut av landet og tilbake til Afghanistan i september 2014. De manglet bare et par uker på å få varig opphold i Norge. Ganske snart etter returen til Afghanistan la de ut på flukt igjen. «Snakke dokker norsk, dokker», spurte de to guttene da de møtte Adresseavisens journalist i kaoset i Lesvos for ett år siden.

Stort engasjement

Historien om de to guttene og deres familie skapte et enormt engasjement blant folk i Sunndal. Det ble blant annet arrangert fakkeltog, og klassekameratene til guttene skrev brev til statsministeren og ba om at guttene måtte få bli i Norge. Det ble også arrangert pengeinnsamling.

Som følge av en endring i utlendingsforskriften som trådte i kraft i juni 2015, fikk familien rett til en fornyet vurdering av søknaden om opphold på humanitært grunnlag. UNE foretok en ny vurdering i august, men kom til at vilkårene fortsatt ikke var oppfylt.

Gyldigheten av UNEs avslag fra februar 2012, samt etterfølgende beslutninger, var nylig oppe i Oslo tingrett. Det var Norsk organisasjon for asylsøkere, NOAS, som i praksis sto bak stevningen av Staten og Utlendingsnemnda (UNE).

De to guttene og faren deres forklarte seg i retten på telefon fra et asylmottak i Finland, der de endte opp etter at de kom med gummibåt til Lesvos. Resten av familien forklarte seg på telefon fra Kabul. Tre av de mange som kjente familien i Sunndal vitnet også i retten.

Best for barna

Oslo tingrett viser i dommen til at UNE mener det vil være til barnas beste å returnere til Norge. Dette har likevel ikke fått avgjørende betydning, ettersom andre forhold også må tillegges vekt – nemlig innvandringsregulerende hensyn.

– Siden barna i denne saka ikke oppfyller «oppholdsterskelen» etablert i praksis, kommer ikke forskriftsendringen hvor hensynet til barnets beste skulle veie tyngre enn gjeldende praksis inntil 8. desember 2014, til anvendelse i denne saka. Følgen blir at det skal mindre til for at innvandringsregulerende hensyn trumfer hensynet til barnas beste, heter det i dommen.

NOAS mente at det ikke kan opereres med en klar terskel på fire og et halvt år for å få varig opphold. UNE har gitt opphold også til familier med barn med kortere oppholdstid på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Retten mente likevel at noen unntak ikke kan endre «hovedregelen»

Oslo tingrett mener videre at det ikke foreligger klare feil hverken i faktumbeskrivelsen, vurderingene eller lovanvendelsen i UNEs beslutning fattet i august. Retten mener UNEs skjønn er tilstrekkelig bredt og saklig, og at hensynet til barnas beste er forsvarlig vurdert og avveid og tillagt vekt som et selvstendig og grunnleggende hensyn.

– Selv om avgjørelsen kan synes noe streng, kan ikke retten se at skjønnet hverken er vilkårlig eller sterkt urimelig.

Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil fra Utlendingsnemnda som gjør at vedtaket om tvangsutsendelse må kjennes ugyldig.

– Ressurssterk

UNE har beskrevet Farid, Farhad og søstrenes tilknytning til Norge i sin beslutning fra august i fjor. «De trivdes godt og var tett integrert i nærmiljøet både gjennom skole og fritidsaktiviteter. De hadde mange venner og var aktive i Sunndal». Videre beskrives barnas skolehverdag og fritidsinteresser i Norge. Guttene trivdes på skolen, og var spesielt interessert i fotball. Lillesøsteren gikk flere år i barnehage, hadde mange venner og god kontakt med både voksne og barn i barnehagen. Situasjonen etter retur ble videre opplyst å være svært vanskelig for familien. De hadde ikke noe fast bosted, og bodde på et øde sted utenfor Kabul. De levde av pengene de fikk i returstøtte. De forklarte at de var utstøtt fra familien. Barna gikk ikke på skole, og var stort sett bare heime. Det var vanskelig for dem å få kontakt med andre barn på grunn av deres norske kulturbakgrunn. Farhad forklarte for NOAS at det var forferdelig i heimlandet. Han og broren gråt og sov mye. De to fortalte om en hendelse der en dame ble steinet, påkjørt av en bil og brent. Begge guttene tenkte mye på vennene sine. Lillesøsteren var mye sjuk, hun savnet vennene sine og barnehagen og gråt mye. Også den eldre søsteren hadde det vanskelig etter returen.

Oslo tingrett mente det ikke er troverdig at familien ikke har gjenopptatt kontakt med storfamilien. Retten var også enig med UNE at det ikke var dokumentert så alvorlige helseutfordringer for barna at det måtte tillegges vekt. Når det gjelder barnas og særlig guttenes tilknytning til Norge, vurderer retten det slik at de eldste barna har tilknytning til Afghanistan så vel som til Norge. Videre at det ikke er holdepunkter for at foreldrene ikke kan gi barna god omsorg. Retten mener også at familien må være ressurssterk ettersom tre av familiens medlemmer nå igjen har kommet seg til Europa ved hjelp av menneskesmugler. Dette koster betydelige beløp. I vitneforklaringene i retten kom det fram at mor og jentene bor greit og har penger til mat. At barna ikke går på skole, mener retten er et personlig valg for familien.

I tillegg til å frifinne Utlendingsnemnda, dømte tingretten Farid og Farhads foreldre til å betale sakskostnader til Staten og UNE på drøyt 84.000 kroner.