Denne uken arrangeres Oslo Pride, som er Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. Men det er selvsagt ikke bare i de største byene at folk har en annen seksuell orientering enn heterofil. Mari Fiske er oppvokst i Surnadal, og gjennom barneskolen hadde hun guttekjærester som mange andre. Hun tenkte lite over sin egen legning, men da hun gikk på ungdomsskolen merket hun at hun ble mer og mer opphengt i jenter. Mer enn hva hun ble i gutter.

Det ligger mange stereotypier og forventninger bak det å være homofil. Stereotypien, som Mari selv forklarer det, er ofte at lesbiske jenter har kort hår, litt maskulin kropp med maskulin klesstil. Dette provoserer Mari, og hun forstår ikke hvorfor disse «forventningene» fortsatt ligger der. Hun håper disse blir mer og mer visket ut med tiden.

– Det gjelder jo langt ifra alle, ingen av kjærestene jeg har hatt har vært som denne stereotypen. Jeg tror også det gjør det vanskeligere for skeive som er feminine fordi folk nesten ikke tror på dem. Jeg synes det er provoserende at en gruppe som er en minoritet fra før av, skal deles inn enda mer, i alle mulige typer, sier Mari.

Selv forteller Mari at hun har et anstrengt forhold til ordet lesbisk, da hun føler det er et veldig hardt, bastant ord. Et stygt ord, som ofte blir seksualisert.

– Jeg pleier heller å kalle meg selv for skeiv enn lesbisk eller homofil. Skeiv er et mye mer folkelig uttrykk, men jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv. Det er en personlig oppfatning, sier Mari.

Å komme ut av skapet er et begrep man ofte bruker når skeive mennesker offentliggjør sin seksuelle legning til venner, familie og andre. For noen blir dette en stor og til tider vanskelig situasjon, mens det for andre ikke har noen stor betydning i det hele tatt.

For Mari ble det en fin opplevelse å fortelle det til foreldrene, selv om hun hadde grudd seg til hvordan hun skulle si det lenge.

– Jeg fikk meg en kjæreste, og mamma måtte jo plutselig kjøre meg mange turer opp dit hun bodde. Mamma hadde nok skjønt det lenge før hun faktisk bare spurte meg rett ut om vi var sammen, og jeg sa ja. Jeg hadde vært utrolig nervøs og stresset for å si det, men det var jo ikke noe å være redd for, smiler Mari.

Da hun først gjorde det offentlig gikk hun ut som bifil – at man kan forelske seg i begge kjønn. Dette ble en overgang for Mari, men hun presiserer at det er viktig å ikke tenke at det å være bifil er en overgangsfase for alle, det stemmer ikke. Men for Mari ble det en tøff situasjon da hun innså at hun ikke var interessert i gutter. Først og fremst kom det av at hun var redd for hva andre ville tenke å tro om henne.

– Det var ganske trasig å innse det fordi det er vanskelig å vite hvordan folk reagerer, selv om du innerst inne vet at foreldre og venner tar det fint. Men bare det å nå skulle skifte i garderoben før gymtimen ble noe jeg tenkte mye på, for jeg tenkte at de andre kanskje ville tenke det var ubehagelig, at de trodde jeg så på dem, forklarer hun.

Det er ikke bare enkelt å være skeiv på bygda. Både før og etter at Mari valgte å komme ut av skapet følte hun på en type ensomhet. Det var vanskelig å vite om andre hadde samme seksuelle orientering som henne selv på grunn av at det var mindre folk enn i en større by.

– Den verste perioden var da vi begynte å gå på fest, og alle venninnene mine skulle ut for å finne seg «kar». Jeg trodde jeg var den enste som var skeiv, og gikk rundt og trodde jeg ikke hadde sjans på noen. Jeg har aldri følt meg så utenfor før i hele mitt liv, ler Mari.

Men Mari var ikke alene om det, og fikk seg etter hvert en kjæreste. Da ble det mer «vanlig», og på mange måter enklere for henne å være skeiv da alle visste det.

Mari forteller at Surnadal har hatt et veldig greit miljø for å komme ut som skeiv. Men noen ekle situasjoner har hun kommet for, og spesielt gjelder det kommentarer fra ukjente når hun er ute på fest. Hun har også oppleved å ikke bli respektert som en «fullverdig kjæreste» når hun har vært sammen med en jente, på samme måte som hun trolig ville blitt om hun hadde vært av det motsatte kjønn.

– Jeg har opplevd å få slibrige, seksuelle kommentarer om jeg står sammen med en kjæreste og snakker. Det skjedde her hjemme senest i påsken. Da blir jeg virkelig sint, det er så utrolig unødvendig, sier hun før hun fortsetter:

– Det fasinerer meg at folk legger seg borti noe de absolutt ikke har noe med å gjøre. Om jeg forelsker meg i en jente eller gutt spiller da vel ingen rolle for noen andre, sier hun.

Til tross for noen vanskelige situasjoner har det alt i alt vært greit for Mari å komme ut med legningen sin. Men hun har gjort seg noen tanker om at det ikke er like enkelt for gutter å komme ut som for jenter. Det er vanskelig å kunne si hva som er grunnen, mener hun.

– Det virker som det er vanskelige for gutter på bygda å godta en homofil gutt enn det er å godta en jente. Det oppleves som at det er mindre toleranse for å være homofil mann enn kvinne. Jeg tror det ligger et tabu ved å være homofil mann på bygda, da det er veldig få av dem, og at andre mennesker er veldig uvitende, sier hun.

Mari forteller at hun av og til har tenkt tanken på at det hadde vært enklere om hun bare hadde forelsket seg i en mann. Men hodet og hjertet ville det ikke slik, og hun tenker mye på dette med barn.

– Et problem jeg sliter med enda er tanken på å ikke få et barn som biologisk er min og den jeg er sammen med. Av og til skulle jeg ønske at det var annerledes, men det er ikke et valg man tar, hvilket kjønn eller hvilken person man forelsker seg i, sier hun.

I 10 dager skal Oslo Pride fylle gatene med regnbueflagg og kjærlighet på tvers av seksuell legning. Mari mener en slik markering faktisk har noe for seg. Hun deltok selv på Trondheim Pride i fjor, men hadde ikke så mange å være sammen med da. Etter et år i Trondheim kjenner hun mange fler nå, og gleder seg mye til Trondheim Pride 07.–16. september.

Til slutt har Mari noen gode råd hun ønsker å gi til andre som ikke helt har funnet ut av ting enda, og som kanskje ikke tør å gå ut med at de er homofile eller bifile.

– Man bør snakke med noen om det. En god venn, familie eller lignende. Det blir mye lettere da. Det er heller ingen skam i å snakke med en psykolog, for å få sortert egne tanker. Det som hjalp meg mye, var å finne en «representasjon», noen som hadde gått stegene før meg. Det ligger masse videoer på YouTube, av skeive mennesker som snakker om hvordan man skal takle vanskelige situasjoner og så videre. Det hjalp meg mye, sier hun.