I går gjekk eg meg ein tur i skogen saman med Torstein Hamnes for å sjå på skogskader. I feltet som er hogd ut i Årneshauan var mest all nyplanting øydelagt. Meir enn 100 planter på eit lite område hadde hjorten bite knoppane av. Like ille var det i Ålvikdalen hos John Øye og meg. Det var og mykje skogskade hos Torstein Magne Hamnes. Hjorten har og utvida området der han har teke toppa av smågrana, det var og mykje skade ved Skogstua i det største feltet mitt. I tillegg var det og mykje skade på eldre granskog, slik at vi lyt hogge grana tidlegare enn vi elles ville gjort.

Eit lite tilbakeblikk på skogkulturarbeid på Årnes. Det vart starta på midten av 30-talet. Dei første 40 åra kan ein vel seie var ei suksesshistorie. Onkel min, Olav, var vel den første som starta og han fekk gleda av å sjå grana vekse godt. Han fekk og hogga ned og hausta gran som han sjølv hadde planta. Det einaste hjorten gjekk laus på den gongen, var nokre område med dårlegare bonitet, der han planta lerke. Lerka fekk ikkje stå i fred så nær som to tre som stod nede i ein bekkedal. Etter den store orkanen i 1993, vart ein god del av eldre granskog lagt i bakken, så dei dyktige Sollidkarane fekk storarbeid med å ordne opp og ta ut skogen. Da feltet vart tilplanta att, var det ingen vanskar med å få opp skog. I tillegg spreidde frø seg fråd ei gamle lerketrea, så no er det eit innslag av lerke i det feltet. Men «det var da det og ikkje no», som det heiter. I dag er det og som det før var nemnd og mykje angrep på større gran med gnaging og skader på granstammen. Dette fører til at skogen blir mindre verd og i tillegg gjer det grana meir utsett for å falle ned i vinden. Vi som har skog ytst på halvøya har og eit anna problem, men det er det vel fleire i kommunen som har. Det er heilt håplaust å få opp furu, der det helst skulle vore det, på grunn av elgen.

Eg var ute på tur ein dag saman med fjellgruppa i pensjonistlaget. Det var mange som reagerte på at all var nedbeita så nær som older og bjørkekrattet, og på all hjort- og elgskit på stien. Skoggrensa er vel på tur oppover, så dersom ikkje elgen hadde teke all småfurua, hadde det sett annleis ut. Det merkast og sikkert på artsmangfaldet at all vegetasjon er så nedbeita. Når det lir på hausten og det blir mykje snø lenger inne, trekkjer hjorten i store flokkar utover til Årnes. Dersom ikkje hjortebestanden blir mindre, ser det ut til at det i framtida blir umuleg å få opp skog på mange plassar her. Vi som har skog ytst på halvøya er mest utsatt. Naboen min Torstein Magne Hamnes, har planta tre gonger i eit felt. Til og med tredje gongen gav hjorten laus på grana. Eg har eit felt som grensar til han, der eg hogg ut grana i fjor på grunn av hjorteskade. Eg er i sterk tvil om det er noko vits i å plante der. Å forynge med furu er heller ikkje eit alternativ, det kjem alltid ein elg dei neste 20 åra. Det einaste som kan hjelpe oss er at det blir mykje meir uttak av hjort og elg i kommunen.

Eg var på eit jaktmøte for ein del år sidan. Der tok eg ordet og sa at eg sikkert var i feil forsamling for eg hadde interesse av å få opp gran- og furuskog. Skogbrukssjefen snakka om at dersom dei ikkje fekk ned hjortestammen, måtte sterkare lut til, da det var mykje skade på skog. På meg ser det ikkje ut til at det har skjedd noko bedring på den fronten. I tillegg til Årnes, høyrer eg det er mykje skade i Stangvik og i Trodalen på Flessastranda.

Kjære Surnadal kommune og viltstyre. No er nok nok! Her på Årnes ventar vi på at «det vidunderligste skal skje» som Nora snakka om i Et Dukkehjem. Dersom hjortestammen fortsatt skal vere like stor og det i tillegg skal vere like mykje elg, ser eg det nyttelaust å plante gran, - det blir

berre ein utgiftspost. Eg har ei stor og god von, men det er vel for mykje å venta seg. Det er vona om at det kan finnast litt solidaritet i Surnadal kommune. «You’ll never walk alone» heiter det i supportersongen til Liverpool. Det er ikkje erstatning det er snakk om, men at eg kan få oppleve å gå i skogen og glede meg over at både gran og furu får gro og vekse der.

Til slutt har eg eit spørsmål til kommuneadministrasjon og kommunestyre og dei som står på valgliste ved kommunevalget i Surnadal. Først ei historie frå kommunevalg først på 50-talet. Magnus Glærum frå Rindal var på besøk hos bror sin Olav Glærum på Årnes. Dei var samfunnsengasjerte, men sto på kvar si side politisk. Det kunne ofte bli høg temperatur i dei politiske diskusjonane. Magnus ville fortelje Olav skilnaden på ein god og dårleg sosialist. « Ein dårleg sosialist vil berre eta tu same fatet og ikkje bidra med noko, medan ein god sosialist bidreg til fellesskapet». Olav Glærum var ein ivrig fagforeiningsmann og sosialist, og han var i høgste grad ein god sosialist som bidrog med ting på Årnes. Han engasjerte seg i idrettsarbeid blant dei yngre, og i fritida si frå gruva var han stadig rundt på gardane og hjelpte til hos politiske motstandarar.

Kjære administrasjon, kommunestyre og listekandidatar: vil de vere litt «gode» sosialdemokratar og kjempe for at naturen skal komme i likevekt og bidra til at vi får ein berekraftig viltstamme? Eller meinar de at vi skal dura fram som før og seia som overklassen før den franske revolusjon; At etter oss kjem syndefloden likevel?

Eit siste spørsmål: Surnadal kommune er lokomotivet i skogbruket i fylket. Meiner administrasjon, kommunestyre og listekandidatar at skogbruket skal vera ein salderingspost for at vi skal ha ein stor viltstamme i kommunen?

Av Svein Aarnes